Kjøreglede på hjernen

Vill natur møtte moderne teknologi da Polestar dro til Golsfjellet for å teste både biler og sjåfører. På en islagt innsjø, omringet av snødekte fjell, lå alt til rette for å sette bilenes ytelse på prøve i krevende vinterforhold. Speilblanke partier, krappe svinger og puddersnø som glitret i fjellsola skapte ikke bare en spektakulær testarena for bilene, men også det perfekte bakteppet for et litt annerledes eksperiment.

For det var ikke bare Polestars kjøreegenskaper som skulle under lupen denne gangen. Vi var der også for å teste noe langt mindre synlig, nemlig hvordan hodet og følelsene våre påvirkes av å kjøre en elektrisk ytelsesbil.

Polestar har alltid kjøreglede på hjernen, men denne gangen mente vi det helt bokstavelig.

Under overflaten

For å få et glimt inn i hodet til førerne, tok vi med oss nevroteknologiselskapet Neurons til det norske fjellet for å kartlegge hva som skjer i underbevisstheten vår i møte med både spenning og mestring.

 – Ytelse er en del av Polestars DNA. Vi lager biler som skal være gøy å kjøre, og som gir deg en følelse av trygghet og kontroll, uansett hvor erfaren du er bak rattet, sier Joakim Rydholm som er Head of Driving Dynamics i Polestar.

Man får imidlertid ikke innsikt i folks underbevissthet sånn helt uten videre. I Polestar er vi opptatt av å lytte til kundenes ønsker og behov, men tankelesere er vi tross alt ikke. Derfor rigget vi opp et telt midt på den islagte Tisleifjorden, og tok i bruk moderne teknologi som gjorde det mulig å måle reaksjonene til førerne i sanntid.

Kontrasten mellom det som foregikk inni og utenfor teltet kunne knapt vært større. Den norske fjellheimen på utsiden, og på innsiden et rom som minnet om settet til en science fiction-film: Hvite bord dekket av ukjente gjenstander, elektroder, sensorer – og to spente testpersoner klare for action. Det var bare teltduken som skilte verdenene fra hverandre, og snart skulle de smelte sammen.

To sjåfører på jakt etter samme følelse

Med oss på laget hadde vi to vidt forskjellige testpersoner som stilte med hvert sitt utgangspunkt og forhold til både bilkjøring og kjøreglede.

Mote- og livsstilsinfluenser Nina Sandbech ble utstyrt med tilbehør som skilte seg en god del fra det hun vanligvis styler seg med. Hatter og solbriller fra luksusmerker ble erstattet med EEG-sensorer som måler de elektromagnetiske bølgene i hjernen og eyetracking-briller som fanger opp hvor blikket er festet til enhver tid.

Ikke akkurat sesongens it-accessoirer, men helt nødvendige verktøy for å måle hvordan hjernen reagerer på ulike former for stimuli.

– Akkurat nå føler jeg meg litt morsom med dette utstyret på, men bortsett fra brillene merker jeg ikke så mye til det. Jeg tok lappen for bare noen år siden og kjører mest når jeg skal ut av byen, så det blir spennende å se hvordan hjernen min reagerer i denne settingen, og hva målingene sier om meg som sjåfør, fortalte Nina før hun skulle sette seg bak rattet.

Det var hun ikke alene om. Bilentusiast og innholdsskaper Kris Rifa var også med til Tisleifjorden, men når det kommer til bilkjøring på vinterføre er han på ingen måte på glattisen. Med en sterk interesse for bil og teknologi er han kjent for å formidle kjøreglede med både faglig tyngde og en god dose entusiasme. For det handler ikke bare om fart og hestekrefter når Kris tester biler. Det handler også om hvordan kjøreturen føles, og denne gangen skulle han få det svart på hvitt.

Men det handlet ikke bare om spenning og eufori. Begge opplevde lange perioder i en kognitiv sweet spot, som er en mental tilstand preget av fokus, kontroll og mestring. Enten de skrenset på den islagte Tisleifjorden eller suste av gårde på landeveien, klarte begge å opprettholde denne mentale tilstanden. Kris befant seg der 70 prosent av tiden, mens Nina var i sin sweet spot i godt over halvparten av tiden bak rattet.

Veien dit var forskjellig. Eyetracking-dataene viste at Nina holdt blikket stødig på veien hele 82 prosent av tiden under iskjøringen, og så bare på skjermen i én prosent av tiden. Kris brukte derimot en fjerdedel av tiden på skjerm og instrumenter, noe som kan tyde på at han har en mer analytisk og teknisk kjørestil enn Nina.

Også den kognitive responsen viste at Nina og Kris tok ulike veier til kjøreglede. Nina beveget seg mellom fokus og trygghet, mens Kris søkte mer intensitet, uten at det gikk på kompromiss med kontrollen. Han opplevde kognitiv overload, altså en tilstand der hjernen blir overveldet av inntrykk, i bare 3 prosent av tiden. For Nina var tallet 18 prosent, noe som tyder på at hun ble mer utfordret av kjøringen. Kanskje ikke så rart, tatt i betraktning at hun – i motsetning til Kris – bare har kjørt bil i noen år.

Én ting var likevel felles for dem begge: kjedsomheten holdt seg langt unna.

Demokratisering av kjøreglede

Eksperimentet ga oss ingen fasitsvar, men et nytt blikk på noe Polestar alltid har vært opptatt av. Ved å kombinere vår teknologi med nevrovitenskap, har vi fått en dypere forståelse av hva som skaper engasjement og mestring bak rattet, og hvordan ulike førere reagerer i møte med den samme bilen og de samme kjøreforholdene. 

For Polestar handler ytelse og kjøreglede om mer enn bare tall og målinger. Det handler om hvordan bilen oppleves i hverdagen: samspillet mellom fører og kjøretøy, og opplevelsen av mestring og glede bak rattet. Erfaringene fra dette eksperimentet gir oss nyttig innsikt vi kan ta med oss videre som et verktøy for å utvikle biler som gjør kjøring til noe flere kan sette pris på.

Hva som skaper kjøreglede varierer tydeligvis fra person til person, men følelsen ser ut til å være universell.