Første inntrykk: Polestar 5 fra Oslo til Haugesund

Man kjenner helt tydelig at dette ikke er en ordinær elbil i det man synker ned i de Recaro-utviklede setene. Queen fyller kupeen med A Night at the Opera fra Bowers & Wilkins-anlegget. Google Maps sier 6 timer og 55 minutter.

Turen over Haukeli tok over ni timer. Ikke fordi det var kø, og ikke fordi vi måtte stoppe for å lade. Men fordi bilen tok seg så godt ut i det fantastiske landskapet at det fort ble noen stopp for å ta bilder.

Allerede ut av Oslo merker man at Polestar 5 er skrudd sammen på en annen måte. Karosseriet er limt og herdet aluminium, utviklet av Polestar, og stivheten kjennes i alt bilen gjør. Det er ingen etterslep, ingen vridning, ingen følelse av at karosseriet må ta igjen hjulene i svingene. Du sitter lavt, taklinjen er bare 142 centimeter over asfalten, og vektfordelingen er så nær 50:50 som det går an å få den. Resultatet er en bil som føles som én hel enhet.

Styringen fortjener et eget avsnitt. Den er presis og ærlig, med en kontakt med veibanen som minner om tiden da biler var mekaniske fra ratt til hjul. Du vet hele tiden hva forhjulene holder på med, uten at bilen blander seg inn med unødvendig elektronikk.

Men det som virkelig gjorde inntrykk, var demperne. Polestar 5 Performance har MagneRide adaptive dempere på alle fire hjul, og de er fylt med en magnetisk væske som endrer viskositet på et øyeblikk, i takt med hva veien byr på. Det høres teknisk ut. I praksis kjennes det nesten magisk.

Haukelivegen er ingen racerbane. Den er full av frostskader, lappet asfalt, bølger, telehiv og brå overganger mellom bro og vei, og alt det der har en tendens til å bli en maktkamp mellom sportslig og komfortabel. Enten rister du, eller så gynger du. Polestar 5 nekter å velge. Over de verste lappene på vei opp fra Rjukan-krysset ble ujevnhetene liksom bare glattet ut før de nådde kupeen, mens bilen i neste øyeblikk lå helt flatt og rolig gjennom de lange, slake svingene over fjellet. Ingen sidekrengning å snakke om, ingen etterdønninger etter en humpete strekning. Bare ro.

Man kan velge mellom tre innstillinger, og det er lett å bli sittende og leke seg. I den mykeste settingen er bilen en ren langdistanse-cruiser som sluker motorvei og fjellovergang med samme behagelige likegyldighet. I den stiveste strammes alt opp, og ned mot Røldal, med sving etter sving og hårnåler i fjellsiden, føltes bilen skarp, balansert og uhyre engasjerende, uten at det noen gang ble hardt eller slitsomt. Det er den sjeldne kombinasjonen: stivheten du vil ha når veien svinger, og mykheten du trenger når den ikke gjør det.

Polestar 5 er en Grand Tourer i ordets egentlige betydning. En bil som spiser mil etter mil uten å gjøre deg sliten eller lei. Etter over ni timer bak rattet, over Haukeli, gjennom tunneler og regnbyger og langs fjorden inn mot Haugesund, steg vi ut med en merkelig følelse: Vi var ikke ferdige. Ryggen var uthvilt, hodet klart, og den eneste tanken var at vi gjerne kunne kjørt videre.

Det er en bil som kan få en til å slite med å forlate førersetet, selv etter en tur på ni timer.